Skrevet av Sverre den 11.07.2009
Spark dem som ligger nede
Bekymret sitter Per og Per-Willy på partikontoret og ser på prognosene for valget. De har møte for å legge valgkampstrategi.
“Det går for tregt. Alt oppstyret rundt Valgcampen har begynt å lagt seg, vi trenger noe nytt,” sier Per på sin litt utvaskede Levanger-dialekt. “Har du noen gode ideer, Per-Willy?”
“Har vi noe liggende i spark-skuffen da?” spør Per-Willy mens han kikker bort på den velbrukte skuffen borte ved kneet til Per. SPARK TIL DEM SOM LIGGER NEDE står det med store bokstaver. Dem har Geir satt på med labelmakeren de kjøpte i fjor. Under har han satt på en advarsel: BRUKES KUN I DÅRLIGE TIDER OG FØR VALG.
“Per Arne var innom og hentet noe herfra i går,” svarer Per.
“Hva da?”
“Han tok med noe om sosialklienter. Tenkte vi kunne få dem opp om morran. Uten å plage dem ut på kurs og tiltak og slikt som Bjarne Håkon bruker å mase med. De er jo late, men med dette forslaget kan vi skille klinten fra hveten. De som er uhelbredelig late vil gi opp og miste støtten, mens de andre jo er på beina. Da klarer de seg sikkert selv etter hvert.” Per virker fornøyd med tanken. “Det er populært nå som det er finanskrise og arbeidsledighet og sånn. Per Arne kom i VG og greier.”
“Er det ikke mange av våre velgere som står i fare for å bli arbeidsledige og sånn, da?” innvender Per-Willy “Gir ikke det sjansen for Ap til å fremstå som de svakes beskyttere?”
“Joda,” sier Per, “men det er ikke så nøye. “Da kan vi bare beskylde dem for å være dumsnille og dessuten drive med mobbing av oss. Så kan Siv være landsmoder og støtte oss.”
“Men hva skal vi gjøre i dag, da? Dette holder jo ikke i mange dagene.” Per-Willy tar et godt drag av sin Prince Mild. Røykeloven gjelder jo ikke inne på partikontoret, må vite.
“Hmm…” Per tenker seg nøye om. “Jo, vi fikk jo en gammel mappe i retur her for noen måneder siden. Han derre neger’n som tok over på andre sida av dammen trengte den ikke lenger.” Per bøyer seg ned og åpner Skuffen. Han roter litt rundt før han finner en gammel brunkantet mappe. Den har de arvet fra litt mer handlekraftige partikolleger i andre land som vet hvordan de skal hamle opp med folk av uønsket etnisitet. Han roter litt rundt under noen tomme akevittflasker før han utbryter triumferende: “Se her!”.
“Ååå den har jeg ikke sett siden forrige valg,” sier Per Arne. Han tar imot mappa. Den har fått to nye Post It-lapper på seg. “Thanks for the loan, guys. Worked good!” står det på den øverste, som fortsetter: “Added sum x-tra experinces. Cuba was too close to home and too pubblik. Hidden facilitis in Easter Europe were much better. Find yerself somwhere far from home. – George.” Den andre lappen sier: “Found this on my desk, I believe it might be yours. – B. Hussein”
“Har de latt en araber klå på mappa vår også nå?” sier Per Arne med misnøye. “Men det George sier er lurt. Hvor skal vi sende dem da? Hva er det som er lengst unna Norge?”
“Afrika!” sier Per. “I alle fall tror jeg det. Det er i alle fall lengre vekk enn Tyskland.”
“Ja, det kan funke,” sier Per Arne. “Driver ikke Jonas og Erik og gjengen og gir dem masse penger også? På tide vi fikk noe tilbake.”
“Vent litt så skal jeg Google det,” sier Per og bøyer seg over tastaturet. “Hmm.. Tanzania er det visst noe som heter. Fullt av elefanter og norske skattepenger. Ganske rolig også står det her.”
“Det går vi for,” sier Per Arne. “Jeg ber Geir skrive en pressemelding. Denne gangen synes jeg det er min tur å komme i VG.”
“Bra jobba gutter,” høres Geirs stemme om litt ute fra forkontoret. “Hører at Erna også vil ta utlendingene litt nå, så det er bra at vi kjører på for et borgerlig fellesskap.”
“Greit, greit” sier Per og henter fram en ny flaske Løitens fra skuffen…
